Habitatet vi idag vet minst om er havet. Hva som lever i de ulike økosystemene der nede er ikke selv forskerne klar over. Men for å forbedre miljøet og skape teknologiske produkter som reduserer luftforurensing er nå ulike selskap på jakt etter de sjeldne mineralene som fins på havets bunn.
Ideen om å drive gruvedrift på havbunnen ble først lansert på 60-tallet men ble ikke satt ut i livet før teknologisk utvikling i olje-og gassindustrien gjorde dette mulig. Flere land vil nå jobbe for å redusere karbonutslipp og gradvis avvikle forbrenningsmotoren. I løpet av et tiår har vi hatt en enorm økning av antall elektriske biler på veiene. Men for å forsyne ren teknologi, som elektriske biler, solkraft og vindenergi trenger produsenter sjeldne metaller.
Mange bransjer og selskap fokuserer på teknologi, og prøver å investere i produkter som har en positiv virkning på miljøet. Men, for å produsere mange av disse er teknologien avhengig av sjeldne metaller. Det blir mer og mer vanlig å investere i teknologiske apparater. Mange er kanskje ikke klar over at apparatene vi har overalt rundt oss ofte er bygd fra grunnstoff det er mulig å finne på havbunnen.
Forsyningen av råmaterialene energiskiftet trenger blir viktigere og viktigere. Hvis produksjonen øker til en global skala vil ikke disse resursene være å finne eller man vil søke etter dem på havdypet. Hva som er igjen på land vil kanskje ikke være nok. Vindturbiner, solpanel, elektriske bilmotorer, batterier, elektrifisering og hydrogenelektrolyser trenger alle litium, kobber, edelmetaller, sjeldne jordmetall og andre ressurser.
Skal mennesker forstyrre naturen og la den blinde gruvedriften under vann fortsette, eller skal havet få være i fred for å unngå å drepe en stor andel av artene som bor der?
Havet er i fare
Å drive gruvedrift på land skader økosystemer, forårsaker avgrunnmasser og forurenset vannavrenning, og sur nedbør fra sulfur i mineralene. Men på havbunnen fins det flere metaller og disse er ikke eid av noen stat. Det er kun den internasjonale havbunnsmyndigheten, ISE, eller FN-Oceans som kan gi tillatelse til denne type utforskning.
Gruvedrift på havets bunn fører med seg vesentlige risikoer. Det biologiske mangfoldet og mikrober viktige for lagringen av karbon kan ødelegges, i tillegg til å påvirke havets “biologiske pumpe” samt havets helhetlige helse og funksjon. Gruvemaskinene må operere flere tusen meter under havet. Forurensing fra gruveprosessene og skraping av havbunenne kan drepe artene.
For havbørsteormer, bløtdyr og andre arter, er det ekstremt farlig for fiskerier, vann-og lydforurensing, og habitatødeleggelse. Mineraler som er nødvendige for en grønn overgang, som kobber, kobolt, nikkel og mangan er også truet. Dette betyr at for å minske karbonutslipp og nå karbonnøytralitet må man begynne å tenke på å utvinne resurser for bilbatterier og vindturbiner. Men er dette mulig?
Det er godt kjent at vannet i havet inneholder tre hovedmineraler: manganknoller, metalliske klumper som inneholder mangan, kobalt og platinum, sulfider, og hydrotermiske skorsteiner som slipper ut vann som inneholder sink, kobber, sølv og gull.
Det er fortsatt mye å utforske på havets dyp, men våre første dykk viser at dypet består av flere undre, hvor liv kan eksistere langt unna sollys og under utrolig trykk. Det faktum at liv kan eksistere under slike forhold, ved å dra nytte av kjemikaler fra jordas kjerne og å låse inn karbon fra vår atmosfære, et er av verdens store under. Som et resultat av dette, begynner vi også nå og virkelig verdsette hvordan livet på dypet kan påvirke planetens systemer. Systemer vi alle er avhengig av.
Sir David Attenborough, visepresident i FFI, “Fauna & Flora International (FFI)”, 2020. En sammenfatning av påvirkningen og risikioen på havets økosystem som en følge av gruvedrift på havbunnen..
Data fra Flora & Fauna International (FFI) viser at gruvedrift i grunt vann (mindre enn 200 m) har vært praktisert i i flere bransjer i årtier, og effektene her har man god forståelse av. I kontrast vet vi lite om dyptvann, noe som gjør det umulig å spå virkningene av gruvedrift for sikkert.
Hva kommer til å skje på havbunnen?
Ifølge data fra the Guardian fra 29 juni 2021, infortmerte den lille øynasjonen i stillhavet, Nauru, det internasjonale havbunnsforbundet (ISA) om deres plan for å starte gruvedrift på havbunnen, og diskusjonen om denne bestemmelsen pågikk i to år. Ideen ble allmenn kjent og det er ikke sikkert hvordan en så liten øy kan true global sikkerhet.
Det fins allerede land som har sendt maskiner for å starte gruvedrift på havbunnen. BBC News informerte i 2014 om at nye områder har blitt tilgjengelige i søken etter verdifulle mineraler som mangan, kobber og gull. India, Brasil, Signapore, Russland, Tyskland, Canada, Storbritannia og USA har allerede startet gruvedriftplaner på havbunnen.
De ulike landenes regjeringer hevder å beskytte havet, men viser også at man ikke bør gjøre det mulig for land å kappkjøre til havbunnen. Ifølge Reuters har noen forskere og miljøvernere bedt om et forbud, og sier at vi vet for lite om økosystemene på havbunnen. Det vi vet er at dyptvannskoraller er hjem til utallige arter som kan trues ved denne type gruvedrift.
Det internasjonale energibyrået har kommet fram til at bruken av rene energisystemer fram til 2040, så vil bruken av kobbalt vokse fra seks til 21 ganger, fra seks til atten ganger for nikkel, og fra tre til åtte ganger for mangan. Dette betyr at vi trenger flere ressurser, men hva vil det koste? To tredjedeler av verdens kobaltbeholdning kommer fra Kongo, landet hvor det produseres biprodukt av kobber (som kreves i store mengder) og hvor nikkelverk drives.
Løsningen for å redde havet
For å minske miljøpåvirkningen av gruvedrift på havbunnen sier verdens naturvernunion (IUCN) at vi trenger en dypere forståelse av havbunnen for å kunne komme med løsninger og å følge reglene på skikkelig vis.
Gjenbruk
Planeten vår er idag i fare på grunn av karbonutslipp og klimaendringer. Forbrenningsmotoren har utviklet seg betraktelig på kort tid, mens vulkanutbrudd er også med på å bidra til luftforurensning. For å hjelpe å bidra til et renere miljø og til renere luft, vil organisasjoner nå jobbe for å redusere karbonutslipp og for å bli klimanøytrale.
Men søken etter mineraler i ukjente farvann kan ha enorme, irreversible og globale effekter på miljøet vårt fordi rentech-produkter er lagd av grunnstoffer på jorda. Gjenbruk er løsningen. Som man for eksempel kan gjøre med batterier eller kun bruke tilgjengelige mineraler, instedenfor å prøve å utvinne sjeldne mineraler og metaller til enhver pris.
Havforskere
For å sørge for at havets økosystem blir minst mulig påvirket må dette skje med spesialisert teknologi og oversiktsystemer. Ansvar over gruvemaskinene bør ledes av eksperter for å kunne komme til enighet om ulike miljøvennlige ettervirkninger før man tar noen som helst avgjørelse.
Louisa Casson, som jobber i Greenpeace for havets rettigheteter, sa til The Guardian at det å diskutere havets skjebne i to år ikke er nok og man kan ikke tillate disse ‘uansvarlige selskapene’ å starte et kappløp til havbunnen, hvor ukjente økosystem blir solgt for profitt og konsekvensene blir lempet på små øysamfunn. Hun la også til at for å beskytte havene trenger vi restriksjoner på denne type gruvedrift.
Resiruklering og null utslipp
Løsningen er resirkulering og null utslipp. Grønne energisystem egnet for resirkulering kan være med på å redde miljøet. Man bør starte med å utvinne resurser fra bilbatteri og vindturbiner. Det finnes også alternatitiver for batterier og lav-kobbalt-batterier, men de krever mer mangan. Tesla har allerede funnet opp lithium-jern-fosfat-batterier for elektriske biler som er lagd av billigere ingredienser det er enklere å få tak i.
Metals Co. informerte at gruvedrift på havbunnen var planlagt å starte i 2024 og at regelerket ville bli godtkjent i løpet av de neste to årene. Men gruvedrift på bunnen av havet kan ødelegge habitat lenge før vi rekker å bli kjent med dem. Dette er hvorfor det er så viktig med gjenbruk av batterier og andre produkter, resirkulering og ingen sløsing. Dette blir spesielt viktig fordi det å fremskaffe de nødvendige materialene for denne type energiovergang er så vanskelig. Vi trenger dem for å redde planeten, redusere luftforurensing og å starte en ny epoke innen elektrisk teknologi.
Vannets framtid
Mennesker har alltid vært på utkikk etter nye teknologier, som apparater, telefoner, datamaskiner, datasentre, elbiler, fly, industrielle maskiner, vindturbiner og energianlegg. Teknologiens globale etterspørsel gjør det ikke kun nødvendig med en kontinuerlige strøm av råmaterialer, men er også med på å skape hav av søppel.
Vi holder allerede på å gå tom for noen av hovedmineralene. Det er overraskende at forbrukerkulturen viser oss det helt motsatte – at vi fortjener mer og mer. For å si det enkelt, for at en smarttelefon skal fungere kreves det litium og kobbalt til batteri, kopper, gull og sølv for koblinger og mikroelektriske komponenter, arsenikk, fosfor, gallium og antimoner for å finstille ledeevnen til silikonchippen, tantal for mikrokondensatorer og andre råmaterialer.
Mennesker er bare innbyggere på planeten og det er naturen som bestemmer hva som vil skje. I den nye hverdagen av grunnstoffmangel bør målet være å gjenbruke alle grunnstoffene som allerede fins i de ulike apparatene våre, samt å ta vare på biomangfoldet, redusere strømmen av avfall, innovasjonsinvestering, og redusere miljøpåvirkningene som skjer ved gruvedrift på havbunnen.
For å hjelpe miljøet er det viktig å bry seg om naturen. Mennesket kommer ikke videre uten fremskritt. Helt enkelt er vi skadedyr i økosystemet, og vi må leve i harmoni med naturen. Jordas vann har allerede blitt påvirket av menneskelig aktivitet. Som plastikkproduksjonen vi prøver å bli kvitt (eller skape bioplast), har teknologien vokst raskt og det er med på å påvirke folks bevissthet på denne type miljøeffekt. Kun da vil vi være i stand til å produsere og skape nye ting som gjør livet vårt og livet på jorda enklere.
